For the sky and the grey

 En er en, og to er to...

Om Hans Edward Hammonds lydskulpturer Sikk sakk, tikk takk. En regndråpe faller og treffer den metalliske overflaten til en kobbersymbal, festet på en tregrein nedstukket i jorden. Hører jeg lyden? Kanskje er frekvensen utenfor min rekkevidde. Men den er der, lydbølgene er der. De blandes med lyden av stedet. Lyden av byen, bilene, dyrene, menneskene. Lyden av regnet. Skulpturgruppen For himmelen og det grå er utviklet for den nomadiske Vestlandsutstillingen 2019,og spesielt for visningsstedet Haugesund billedgalleri. Inspirert av værforholdene på Vestlandet, og med materialer som speiler installasjonsstedet henvender den seg til regnet. Tynne flak i aluminium, små skåler av munnblåst glass og metalliske kobbersymbaler. De samler opp, fylles opp, drypper ned, tipper over og spiller sammen med regnet. Hvis det regner. Men det gjør det jo nesten alltid på Vestlandet. Dette er det tredje verket i en serie lydskulpturer som er tilegnet forholdet mellom mennesket og naturen. Eller forholdet mellom ulike elementer i naturen, hvis vi ser bort fra vår tendens til å skille oss mennesker fra resten av naturen. Installasjonen fungerer som et slags opptak- og avspilling av regnet. Et instrument som forsterker det for oss. Som trekker oss inn i den tidsbaserte sanseerfaringen. Krever vår tid, at vi skjerper sansene og virkelig lytter. Et annet sted. Til et annet element. For vinden i trærne, 2017. I en tettvokst skog i Värmland i Sverige konkurrerer trærne om lyset og strekker seg i kapp med hverandre. To like konstruksjoner laget av greiner fra skogens rognebærtrær er montert med hjelp av speiderens spissfindige teknikker. Små fargerike metallbjeller er festet til de omkringliggende trærne med fisketråd. Vinden får trærne til å svaie og bjellene til å bevege seg – nærmest danse – over konstruksjonenes bord. Og lyden. De ringer, nølende, lett, forsiktig – plutselig kraftigere. Det er vinden som settes i spill. En serie bevegelser som påvirker hverandre, helt til lydbølgene treffer trommehinnen og omsettes til signaler i hjernen. Når vi spisser sansene for å høre bjellene, hører vi også vinden som suser, bruser. Tørre greiner som knekker under føttene våre. Vil jeg tro. Hvis jeg hadde vært der. Det andre verket i serien er montert innendørs. Det er tilegnet forholdet mellom mennesker og mineraler.

Verket ble opprinnelig laget på visningsstedet Velferden i den gamle gruvebyen Sandbekk i Sokndal, der det ble utvunnet jernmalm fra tidlig 1900-tall. Det er det eneste av de tre verkene som faktisk trenger oss. Som er avhengig av betrakteren for å eksistere, for å settes i spill. Skulpturene blir til i mulighetsrommet mellom den styrte rammen og de vilkårlige resultatene av regnets, vindens eller hendenes bevegelser. Den kinetiske – bevegelige – skulpturen har røtter i det tidlige 1900-tallets eksperimentelle kunst, med den italienske futurismen og den russiske konstruktivismen som forløpere. Den mekaniske bevegelsen i kunsten ble på 1950- og 60-tallet også åpnet opp for publikums deltakelse, og har i Hammonds kunstnerskap smeltet sammen med en økologisk holdning der det fysiske stedet er av større betydning. Skulpturene viser en poetisk sensibilitet ovenfor stedet, med kort vei fra sted til verk, samtidig som bearbeidingen av materialene er viktig. Munnblåst glass fra Formbar i Haugesund eller formpresset eiketre, og med en tanke om at materialene har symbolsk betydning. Tanken om mennesket som adskilt fra resten av naturen var tilstede allerede under antikken, men ble forsterket i den kristne forestillingsverden som satte mennesket over naturen. Dette skillet har kanskje vært nødvendig for å opprettholde maktforholdet mellom oss og den andre (i dette tilfellet naturen), og som brukes for å legitimere vår kolonialisering av og parasittering på naturen og dens ressurser (et begrep som i seg selv forteller om vår oppfatning om at naturen skal tjene oss). Først med romantikken ble naturen fristilt fra sin nytteverdi. Romantikkens syn på naturen har berøringspunkter med samtidens økologiske fokus ved å fremholde naturens egenverdi. Den ligger derfor nærmere det natursyn som kommer til syne i Hammonds skulpturer. Vi ikke bare former, men formes av det stedet vi er en del av (en erkjennelse som også er prekær for det gryende klimaopprøret vi er vitne til akkurat nå). I Hammonds skulpturer er elementene fristilt fra kravet om produksjon. De henvender seg til våre sanser, oppfordrer oss til å være i den meditative erfaringen. Hvis forutsetningen om en betrakter i det hele tatt er tilstede.

Helga Nyman